lørdag 28. februar 2009

Dritt lei snø


Jeg tar meg selv i å le til tider, når jeg titter rundt meg, og finner meg selv i Notodden-by! Hva i helvete var det jeg tenkte på??? Alt var jo en ren tilfeldighet da jeg hev meg på tlf. til restorget, for å kapre en plass ved ett studie her i Telemarken. Hadde egentlig kommet inn i Halden, men det skulle jeg liksom holde meg for god for. Så her sitter jeg å gnur. Bruker å reise hjem i helgene, for her skjer det ikke mest. Men denna helga tenkte jeg, nå blir jeg her! Å glad er jeg for det, denne lørdagskvelden i februar! Greit nok at byen har ett lite sentrum, men like greit er det ikke, at jeg bor en time til fots unna. Siste buss slutter å gå lørdager klokka 1500, på hverdager er de godhjerta nok til å la den gå 2 tima lenger!


Jeg tok meg en tur opp i skauen i sta.. For første gang, alene... Lillefot på tur. Var tydeligvis ikke forberedt på hva jeg hadde i møte. Ikke var jeg kledd for anledningen heller, der jeg kom i min nye kåpe, store solbrilla, armyboots, skjellethånd-veske og Pet Shop Boys på øra! Men pytt sann! Uansett, hadde hørt noen rykter om at det var en dam opp i høgge her det gikk an å ta seg en fin liten runde rundt.. Med opptråkka sti i snøen også viare.. Jau jau, litt mosjon på en lørrda skader vel ente tenkte jeg. Men i svarte granskauen, hvor mange stier trur du det var a? Jeg bestemte meg uansett i god tro om å følge de blå prikkan på trea! Trøst og bære... Jeg trodde også at det sikkert ikke var flere fjols til fjells, så jeg tok opp mitt kamera for å dokumentere min lørdagstur. Detta følte jeg jo var en litt revolusjonerende dag i mitt liv. Har da aldri lagt ut på slike skogtura aleina selv før. Dessuten fant jeg ut at det kunne værra kjekt å knipse de stivalgene jeg tok underveis. Du må ikke tro ett øyeblikk at denne turen foregikk uten en heseblesende angst for å gå seg vill. Under vill knipsing av stier og ikke minst meg selv, der jeg sto å sang høyt til min 90-talls musikk, oppdaget jeg selvsagt at jeg ikke var alene. Så jeg tok stien fatt igjen og la fremover. Ble litt stressa da jeg så jeg hadde tre mennesker i flokk bak meg ( hater å gå først) + at jeg ikke ante hvor jeg var, eller hvor jeg skulle. Etter ett par tilfeldige valg ved noen kryss, snudde jeg meg igjen og så jeg hadde mistet følge... Vel, jeg kom til konklusjonen at de hadde tatt en annen sti. Noe som sikkert var ett smart valg, for nå hadde jeg begynt å bevege meg rimelig bratt oppover. Følte at jeg kom lenger og lenge vekk fra utgangspunktet mitt og at jeg ikke gikk i noen slags sirkel, for å komme rundt noen dam. Da jeg tenkte etter var forferdelig lenge siden jeg hadde sett den dammen... Så i følge fjellvett reglende, tenkte jeg for meg selv, det er ingen skam å snu!!! And so I did...

Jeg gikk og jeg gikk. Snørra rant, det begynnte å bli kaldere.. Jeg ble oppmerksom på at jeg skulle tatt med meg mer snyterull. Men gjennom tonene til Go West, kunne jeg omsider høre biltrafikken i det fjerne. Halleluja! Kjente trygghetsfølelsen kom tilbake, og jeg fant ut at jeg har ingen ting i skauen og gjøre alene! Hvor var gleden og naturopplevelsen i detta? Ved neste forsøk på en slik promenade, skal jeg holde meg i nærmiljøet, og gjerne med en kiosk som mål. Da kan man liksom kjøpe en premie til seg selv for at man var flink og kom seg ut!